home biography discography concert dates what they say...
contact photos & sounds

 

"Luminous" NoBusiness Records 2018

 

 
All About Jazz March 2019

Pianist Simon Nabatov, bassist Barry Guy and drummer Gerry Hemingway share many characteristics. All three serve as outstanding leaders in their own right, but also happen to be superlative improvisers. That latter trait that brings them together for the first time in an egalitarian summit on Luminous. This threesome was one of four new trios convened by Nabatov in 2015 as part of a project ..."still crazy after all these years" to celebrate his quarter century in the German city of Cologne. What ensues is a program of a dozen richly-detailed collective inventions. Recorded over two days in the city's famed LOFT venue, they are crammed with events, constant adjustment and inspired modulation. "Slip Away" provides just the first example of the intuitive interplay revisited in multiple guises across the 77-minute set. The track begins in nervy, edgy exchanges full of spiky edges derived from Hemingway's stuttery percussive pulse. Guy shifts between upper register plucks, resonant depths and scratchy bowing so deftly that it seems as if there are at least two bassists on the case. Nabatov rides among the resultant currents in a stream of notes with the independence of his hands adding complexity. To offset the intensity, the track ends with a lovely sequence of bass slurs sliding down the fingerboard, cosseted by exquisite piano. "Basket Glide," with Hemingway's marimba prominent, conjures images of droplets, ripples and slowly flowing rivers, demonstrating the trio's ongoing attention to sound placement, dynamics and variation. Brief consonances, like marimba and piano echoing a phrase, give listeners something to hang onto before paths diverge once more. This cut, like many others, contains a satisfyingly reflective coda that clears the air after the peppery give-and-take. It is the same in "Vacant Prophecy," another crenulated excursion, with Nabatov now extemporizing a dramatic melody, making it a shoo-in for airplay if such a choice were needed. Elsewhere the trio also explores delicate harmonics and reverberation, as in the fragile, tinkling "Shards Examined" and "Great Disparity"—although the latter morphs from high arco glissandos into bold interchange and breathless dash. "Scroll Back" moves from density to utmost transparency via airy percussion, metal rods vibrating between the bass's strings, and strikes onto the piano's innards. A nod to the conventional piano trio doesn't surface until the final "Unfrozen Sorrow," although even there the energy mounts through fast uncoiling lines and involved attack. This first-time meeting begs for a follow-up.

John Sharpe

 
Jazz Podium April 2019

Im Oktober 2015 kam es im Kölner Loft zu einem Gipfeltreffen des Avantgarde Jazz, das jetzt auf dem litauischen Label NoBusiness erscheint. Für Pianist Simon Nabatov, den gebürtigen Russen, zwischenzeitlichen New Yorker und langjährigen Kölner, war es ein Heimspiel. Zu Besuch kamen der Engländer Barry Guy am Bass und der Amerikaner Gerry Hemingway am Schlagzeug. Das Trio bietet Gruppenimprovisation ohne Netz und Sicherung zwischen Wohlklang und heftigster Dissonanz. Die Begriffe Zeit, Takt und Rhythmus werden hier sehr relativ und sind ebenso Elemente der Improvisation wie Melodie und Harmonie. Das Spektrum reicht von Nabatov’s zartem Streicheln der Tasten in „Forty Days“ über Hemingway’s melodische Marimba zu Nabatov’s Klavierperlen in „Basket Glide“ bis zu Guy’s dumpfen Basseskapaden zu Nabatov’s Klavierstakkato und Hemingway’s Schlagzeug-Unwetter in „Vacant Prophecy“. Die zwölf Titel der CD bieten eine Tour de Force zum Stand der Kunst freier Improvisation. Nichts für Ängstliche, aber lohnend für Mutige.

Hans-Bernd Kittlaus

 
Jazz Weekly March 2019

Pianist Simon Nabatov, bassist Barry Guy and Gerry Hemingway on drums, marimba and voice create 12 exotic moods on this 2015 recording. Hemingway’s marimbas is a good call, adding African exoticism to “Parting” and “Basket Glide” while his brushes team with spacious piano and bass for an incandescent “Scroll Back.” The team gets a bit bluesy for “Forty Days” but also shows some friskiness as they fragment on “Shades Examined” and “Vacant  Prophecy.” Intuitive and mystical.

George W. Harris

 
Salt Peanuts January 2019

De tre musikerne, Simon Nabatov, Barry Guy og Gerry Hemmingway, er langtfra ukjente for hverandre eller andre som følger den frittgående, europeiske jazzen på nært hold. Pianisten Nabatov hørte jeg første gang solo for en del år siden på en festival i Frankrike, og allerede da satte han spor i undertegnedes lille hjerne. Barry Guy har jeg hørt en rekke ganger, både solo, duo med sin fru, og i større sammenhenger, mens Hemmingway har vært å høre med egne band, samt i samarbeid med blant andre Anthony Braxton og Marilyn Crispell. På «Luminous» har plateselskapet klart å presse inn hele 12 «strekk», hvor alt er fritt improvisert der og da på LOFT i Køln den 30. og 31. oktober i 2015. Og det er en fascinerende reise vi blir invitert med på. Fra det totalt frie «Slip Away», via den nesten balinesiske «Basket Glide». Men det balinesiske varer ikke så lenge. Snart er de tilbake der de startet, med fri kommunikasjon. For musikere som begir seg ut i et såpass fritt landskap, må det være en stor utfordring å få «samtaler» som dette til å fungere såpass bra at det kan utgis på skive. Det kreves nok at alle musikerne har en god dag, og at de stiller på scenen med vidåpne ører og de andre sanseorganene på vid gap. Og det synes jeg de gjør på denne konserten. Det er musikk man skal sette seg ned med, og høre mange ganger før man feller noen som helst dom. Det er musikk man helst bør nyte mens den skapes og fremføres, men for oss med inntekter på linje med en rumensk tigger, har man sjelden mulighet til bare å sette seg på toget eller flyet og reise til Køln for å gå på konsert. Musikken er, i hovedsak, heftig og pågående, og det er bare tidvis at de tar det ned på balladenivå. Men selv i de rolige partiene er det en energi i musikken som gjør godt for sjelen. De tre musikerne er mestre på hvert sitt instrument, og hele veien kan jeg føle Cecil Taylors nærvær, særlig i en del av partiene hvor  Nabatov «løsner på slipset» og «tar av». En spennende innspilling jeg vil spille mye, og som jeg vil komme mer og mer inn i for hver gang jeg spiller den. For slik er denne musikken. Dess oftere man går inn i den, dess mer forstår man av hva de tre musikerne holder på med.

Jan Granlie